Den franske pianisten og orkesterlederen Eve Risser, oppdaget vi første gang for noen år siden i duoen Donkey Monkey, sammen med den japanske trommeslageren Yuko Oshima på den flotte 12 Point-festivalen.

Risser har senere gjort flere strålende solokonserter, blant annet på Avanthagen på Kongsberg-festivalen, hvor Fireflatenestor, Johan Hauknes etterpå erklærte at Eve skulle spille solo i hans begravelse! Hun har spilt med Orchestre National de Jazz, og nå er hun i Molde med sitt White Desert Orchestra, et band som har gjort suksess med platen «Les deux versants se regardent» på selskapet Clean Feed.

Dette er et halvstort ensemble som per i dag består av Risser på piano, Silke Eberhard på altsaksofon, klarinett og bassklarinett, Benjamin Dousteussier på tenor og baritonsaksofon, Sophie Bernado på fagott, Eivind Lønning på trompet, Fidel Fourneyron på trombone, Julien Desprez på gitar, Luc Ex på bass og Yuko Oshima på trommer.

Å drive et såpass stort band som White Desert Orchestra, krever at man på kort varsel kan skifte ut musikere, omtrent som de mange, forskjellige prosjektene til Trondheim Jazzorkester. Derfor kan det forekomme flere «vikarer» på konserten i dag. Jeg vet at dette er andre konserten hvor Silke Eberhard er med, og tredje gang Yuko Oshima spiller med bandet.

Bandet spiller utelukkende komposisjoner av Risser, og la det være sagt med en gang – dette er definitivt ikke lett tilgjengelig musikk for «plebsen»!

Rissers komposisjoner er nøye nedtegnet, men gir åpninger for fri improvisasjon innenfor gitte rammer. Det gjør at musikken blir mye mer enn Rissers komposisjoner, og hver musiker får bidra med sitt eget «fingeravtrykk».

De åpner med Yukos gong-gonger, før Eivind Lønnings umiskjennelige og svært «norske» trompetspill kommer inn. Deretter følger resten av ensemblet på, og herfra og ut var dette en fest nesten ut av en annen verden.

Jeg føler at mye av musikken bygger mye rundt Lønnings trompetspill, og han har fått en mye mer sentral rolle i ensemblet enn tidligere. Vi får en heftig gitarsolo, og det litt sarte lydbildet fra starten endres dramatisk. Hele ensemblet «køler» på, og det koker, før de igjen tar det helt ned. Men de forblir ikke så lenge i balladeland. Etterhvert får tenor- og baritonsaksofonist Benjamin Dousteussier vist seg fram med en drivende solo, og jeg tenkte på George Adams i salige Alexandrakjelleren i 1980. Rått, brutalt og veldig tøft! Luc Ex hiver seg frampå med sitt særpregede og nærmest spastiske bass-spill før trombonist Fidel Fourneyron gjør en oppdatert versjon av «Humlens flukt».

Det låter plutselig big band, slik jeg mener et big band skal låte, langt unna Glen Miller og Neal Hefti-arrangementer. Vi får et parti hvor ensemblet viser kontrastene mellom de rå blåserne og det heftige kompet mot vakkert fløytespill, før vi får en god dose minimalisme a la Phillip Glass under Lønnings piccollotrompetsolo.

Risser sjarmerte stort med morsomme introduksjoner, og forteller at all musikken har med steiner og fjell å gjøre.

Så runder de etter hvert av med en sart og vakker ballade, som går over i en av de heftigste avslutningslåtene jeg har hørt på lenge, hvor Silke Eberhard virkelig får «blåst ut». Hun leverer en fantastisk solo med energi og trøkk herfra til månen, og de andre musikerne følger på og vi får en utrolig tøff avslutning.

Jeg tror både Sun Ra, Albert Ayler, Misha Mengelberg og Lester Bowie satt oppe på skyen sin og smilte gjennom hele denne fantastiske konserten!

Foto: Kjetil Valstadsve

Besøkt 5 ganger
Previous post

E du ute å jazza?

Next post

Beatboxing utenfor boksen

Jan Granlie

Jan Granlie