Så mange headbangende fedre har Moldejazz aldri sett i et fullstappa Magic Mirror!

Fra Frankrike hentet Moldejazz inn Robin og Julien til et fullstappet telt, for å underholde alle mellom 8 og 88. Det er jo ofte at artister som lager barneforestillinger påstår at showet deres passer for både voksne og barn – omtrent like ofte viser det seg at forestillingen enten er av heller laber kvalitet, eller at den kun passer for barna.

I Box Office, som forestillingen heter, er alle de riktige grepene tatt for å passe til aldersgruppen 8-88.

Foto: Ruben Olsen Lærk

Som en av redaksjonens eksperter på barn uttalte for noen dager siden, er en god barneforestilling når barna er helt stille og følger med – eller de blir med når det foregår ablegøyer.

Foto: Ruben Olsen Lærk

Her satt alle helt musestille – helt til de ikke skulle være stille. De gangene dette skjedde var det stormende jubel og heftig vill applaus.

Dette er en innertier av en forestilling hvor det enkle står i sentrum. Kun stemmene til gutta – med bitte litt hjelp av loopsamplerverktøy, en AM radio og en klarinett. Denne skal jeg komme tilbake til litt senere. Når det gjelder denne type forestillinger benyttes gjerne forskjellige klangbokser, enten de er av fysisk kvalitet – eller befinner seg inne i en datamaskin. Dette skjedde ikke her – her snakker vi om ypperste beatboxkvalitet uten annet enn helt nødvendige hjelpemidler.

Foto: Ruben Olsen Lærk

Det enkle er ofte det beste, er det forslitt reklameutrykk som heter. I Box Office må ting gjøres enkelt når en times forestilling foregår uten ett eneste ord. Dette er egentlig ganske genialt – enkelte andre artister som jabber for mye har noe å lære her … Mimikk og enkel pantomime får salen til å bryte ut latter første gang dette benyttes – en genial ice breaker som gjør at alle er med videre.

Den type beatboxing som Box Office adstedkommer er langt unna beatboxing for fun som det florerer av på YouTube. Dette er mer i gaten hva vi kan oppleve fra Reggie Watts – mao stemmen blir brukt som et avansert instrument. Vi tror at det folk fikk oppleve i et overopphetet Magic Mirror denne torsdagen var noe nytt og fresht. At dette var noe som publikum satte pris på ble tydeligere og tydeligere for hver applaus som ble gitt.

Det vil si – hoiing og plystring ispedd heftig og overmåte begeistret akklamasjon er en mer presis betegnelse. Undertegnede har kun opplevd så heftig applaus under og etter en barneforestilling en eneste gang tidligere – men da var det mellom 200 og 250 unger + voksne som klappet (men ingen hoiing og plystring). Hadde teltet hatt tak, ville nok en vilkårlig anmelder i fra hovedstadspressen beskrevet det som at taket løftet seg. På Moldejazz i år har vi et telt – uten tak.

Foto: Ruben Olsen Lærk

Her hadde vi lyd på lyd – lag på lag med klangbilder primært generert ved hjelp av stemmene til gutta.

Denne lagvise oppbyggingen av melodiene ga oss et vanvittig fyldig og melodisk lydbilde. Jeg vil påstå at disse går mer kjente beatboxere en høy gang – og det med en ringe barneforestilling. Dette underbygger tesen min at de beste barneforestillingene er der hvor artistene tar opptreden for barn på alvor. Klarer artistene også å få med noe som de voksne setter pris på – da har man en innertier.

Et sjeldent kunststykke oppleves når Robin får med hele salen på felles beatboxing – ikke spesielt komplisert, men heller ikke så barnslig at de voksne ikke gidder å være med. Til tider tok de voksne helt av – spesielt fedrene i salen.

Foto: Ruben Olsen Lærk

Så skjer etter vår voksne mening det helt store: Jazzbasert soloimprovisasjonsr**k slik vi opplever på voksne jazzkonserter. Her tok det rett og slett helt av. Her har programkomitéen i Moldejazz gjort en kjempebrøler ved ikke å sette opp disse i en voksenforestilling. Vi får jaggu nok saxr**k, nok trompethoreri, nok gitarmasturbasjon gjennom hele uken til å bli mer enn nok mettet – så om neste års komité kjenner sin besøkelsestid så vet de hvem de skal booke på Storyville i 2018.

Foto: Ruben Olsen Lærk

Dernest – kan man virkelig lage harmoni ved hjelp av beatboxing? Absolutt vokalharmoni slik vi opplevde denne fredagen man skal lete litt lenge etter. Det skulle jo bare mangle, i og med at beatboxere må ha bedre kontroll på bruk av stemmen enn resten av befolkningen.

Den menneskelige stemmen som instrument er mangslungen, og der hvor Robin gikk i de øvre oktavene gikk Julien langt ned i kjelleren. Det dundret godt i baZZen mer enn en gang.

Nå var det ikke bare full guff – Julien trakterer også klarinetten sin helt storveis. Her fikk vi alt fra folketoneliknende melankoli til melodisk musikk som henter sin inspirasjon fra Midtøsten og Afrika.

Siden Fireflate slaktet lysoppsettet i teltet forrige dagen, så må vi gi kred for torsdagens konsert. Bra jobbet!

Som sagt – aldri har så mange fedre headbanget på Moldejazz, og aldri har det vært høyere stemning, latter og applaus på Rabbajazz.

Trykk på bildene for å se en stor versjon. Alle foto: Ruben Olsen Lærk

 

Besøkt 43 ganger
Previous post

En musikalsk historie om steiner

Next post

Skamløst frieri skaper tvil om Rønsens nese

Ruben Olsen Lærk

Ruben Olsen Lærk