En fandenivoldsk reise gjennom et potensielt sci-fi system av musikalske vortexer. Schneiders ord om kunstig intelligens ga ekko i Parkenteltets polyestervegger. Heldigvis fikk vi kontakt!

Zenos Mode. Foto: Ruben Olsen Lærk

Det første som møter oss er en sprut leken vegg av ungt blod og sløøøøy groove. Uapologetisk? Ja. Modal jazz møter prog-punk møter hiphop. Ornette Coleman møter Rage Against The Machine møter Ivan Ave. Stryk det. Egentlig er jeg lei av å snakke om sjangeroverskridende musikk.

Zenos Mode. Foto: Ruben Olsen Lærk

Hvorfor kan vi ikke bare kalle det musikk? Og så kan vi slutte å bry oss om disse fiksjonene: hvilke lover og paragrafer har vi å prekavere, og hvem er det det som skal håndheve dem? Fuglene vet. Når det er sagt, kan man ikke fortrenge det faktum at musikken, denne spesielt, er full av referanser. Kryssreferensiell musikk? Ikke vet jeg. I hiphop-kretser ville de kalt det «ekte» og kanskje til og med «dope!» aka jævlig fett.

Zenos Mode. Foto: Ruben Olsen Lærk

«Vi hadde satt veldig pris på om folk trakk fram foran scenen.. For her skal det bli show..» manet rapper Markus Mosgren etter første låt. Det var rett nok glissent med folk i det området der parkeringsplassen på kaia vikarierte som dansegulv. Dette tok seg behørig opp i løpet av halvannen låt, og i løpet av fjerde låt jublet publikum spontant av solokorene bandet spilte.

Zenos Mode. Foto: Ruben Olsen Lærk

Med ei fresk blåserrekke av tre sakser (Mona Krogstad og Cecilie Grundt på tenorer, Erlend Vangen Kongtorp på alt), en spenstig trompet (Håkon Guttormsen), en atlet av en trommis (Rino Sivathas) og lederkatten der Julian Haugland er på bass, serveres vi kompromissløse musikk. Improvisasjoner som gir fingern til the system og lever sitt eget liv, saftige hooks tight som spandex og smidig som en helt aldeles upåklagelig diksjon herjer Zenos Mode på scenen som en virvelvind over Kansas. Nei, det er rått, stødig, og rett fra levra – dog fortsatt lite skødd å spore. Vi savnet alle vokalist Malin Dahl Ødegård, som dessverre var sjuk, da hennes nærvær antagelig hadde toppet denne freakshaken med en håndfull kirsebær.

Zenos Mode. Foto: Ruben Olsen Lærk

Det til side, må jeg si at resten av bandet klarte seg særdeles bra. Herlig og forfriskende var det å bli møtt av purung protest på fest. Sterkt bassdrevet, dansbar, nikkeklar, skeivt, ironisk, meta, theta. «En gang til!» ropes det fra publikum etter ekstranummeret. Hvis ordentlig fulgt opp leder det til mer absurde resultater, sier Zeno.

Zenos Mode. Foto: Ruben Olsen Lærk

Previous post

Lucky Chops: Wo sind ihre Lederhosen?

Next post

Damer på høyden

Karoline Albrigtsen

Karoline Albrigtsen