Cezinando: Sprut levende og hyperpresist

Fireflates anmelder ble uforvarende bergtatt av Cezinandos fengslende formidling og virtuose håndtverk på Romsdalsmuséet torsdag kveld.

Tung autotune, ja vel – men det er noe teatralsk og konseptuelt over Cezinandos vokal i åpningssporet. Det er fort gjort å avfeie dette som en lett løsning for manglende sangtekniske ferdigheter. Men det er ikke slik jeg hører det, og det særlig med utgangspunkt i måten Cezinando fraserer på. Hvert et ord får like mye oppmerksomhet, og tildeles den plass det fortjener, med upåklagelig diksjon.

Alt med denne konserten er gjennomtenkt, og gjennomføres med den største letthet, selv om svetten skvetter fra hovedpersonen. En kan også se antydninger til danserbakgrunnen hans. Arrangementene er hippe, alltid med spenning på topp og produksjoner hvor ingenting er overlatt tilfeldighetene. Crispe synther, masse luft, og droppene akkurat der vi vil ha dem. Rytmiske finurligheter rett som det er, og utradisjonelle valg i produksjonen.

Akkurat passe uforutsigbart. Med seg på scenen har han i tillegg en strykekvartett som gir boksebeatsene noko attåt. Av de øvrige jeg kan kjenne igjen i livebesetningen – Jakob Eri Myhre på trompet og piano, Andreas Rotevatn på trombone (Jazzlogen, blant mange andre) samt magikeren Eivind Helgerød på trommer og diverse. I tillegg dukker en anonym sidekick opp i oransje drakt. Resten av bandet er uniformert i diverse koboltblå plagg – som ræpper med av og til.

Det må også nevnes at Cezinando dro på med ekstralåt på ekstralåt. Så herlig det var å bevitne en slik spilleglede!

For å vende tilbake til det teatrale elementet jeg fornemmer, må jeg påpeke hvor utrolig kult det er å følge den tematiske utviklingen i låtene. Det er som å lese en oppvekstroman. Og det føles så nært, så genuint. Sympatisk. Akkurat slik som han også kommuniserer med publikum i og mellom låtene. Måten han kommenterer det musikalske, med små gester og større stev. Og jeg føler vi er litt nærmere hverandre enn vi var før, Cezinando.