Her er vinnerne: I like to sleep!

Som Fireflate tidligere har rapportert, var det powerjazztrioen I like to sleep som vant årets JazzINTRO. Med 350 000 kroner til å produsere plate og en større anlagt turné våren 2019, fikk Trondheimsbandet en gedigen lanseringspakke og en unik mulighet til å spre sin musikk til et stort nytt publikum.

I løpet av onsdagens prisvinnerkonsert fikk de tre medlemmene i bandet, Nicolas Leirtrø på barytongitar, Øyvind Leite på trommer og Amund Storløkken Åse på vibrafon, en første smak på hva deres nye liv kan bli. Trioen er vel tidenes aller yngste JazzINTRO-vinnere, alle tre er i dag mellom 20 og 21 år gamle. Det betyr at de til sammen, med ganske nøyaktig 60 år, er yngre enn intervjueren. Og jeg må innrømme at da dette rant meg i hu i løpet av prisvinnerkonserten i går kveld, følte jeg meg ikke akkurat ung lengre. For å si det rett ut, jeg følte meg gammel som alle hauger!

Denne torsdagen — dagen derpå — fikk vi i Fireflate samlet bandet til en liten samtale. Vi begynner med noe som ble sagt fra scenen i går. Det at de i det hele tatt vant, var totalt uventet.

— I går sa du, Nicolas Leirtrø, at du sendte inn søknaden til JazzINTRO på tull. Hva sa de andre, da du fortalte dem det?
— Det var vel ingen av oss som sa noe, i det hele tatt. Vi har søkt på alle mulige ting, alt som er mulig å søke om penger fra. Ingen av oss regnet med at vi skulle bli valgt ut. Og deretter spilte vi altså på Kongsberg mot Krilles Manjaro. Et strålende band, og ingen av oss regnet med at vi kunne gå videre.

— Ja, for troen på at dere skulle komme til finalen, og deretter vinne hele greia, var vel ganske liten?
— Ja, herre min hatt! Jeg var helt sjokkert da vi vant på Kongsberg. Det andre bandet — Krilles Manjaro — består jo av helt fantastiske musikere. Jeg kjenner jo alle sammen, sier Nicolas, og fortsetter:

— Stilmessig var det totalt forskjellige sjangere. Det var totalt svart-hvitt. Vi er i rockegata, og de er jo trygt plassert på jazzsiden. Det blir som å sammenligne … Jeg vet nesten ikke hva! Rolling Stones og Miles Davis? Men vi gikk nå videre! At vi nå har vunnet er helt uforståelig.

— Dere møttes i Midtnorsk ungdomsstorband  for rundt tre år siden, var det ikke slik?
— Jo, det stemmer.

— Før det, gikk dere kulturskoleveien, eller korpsveien før videregående?
— Jeg gikk både på kulturskolen og spilte i korps, jeg gikk begge veiene, svarer Amund. — Og han er en racer på noter, kommenterer Nicolas, før Amund fortsetter:

— Ja, jeg har vært heldig og gått den klassiske veien først. Også gikk det mer og mer over mot jazzen. Jeg er overhodet ikke lei meg for at jeg gikk den veien. Det gir deg veldig mye, uansett hvilken vei du kommer til å gå.

— Jeg begynte å spille klassisk fiolin da jeg var fem år, fortsetter Nicolas, — sammen med faren min. På kulturskolen i Trondheim bruker de den såkalte Suzuki-metoden, der foreldre og barn skal lære sammen. Barna skal spille med mor eller far, og lære instrumentet å kjenne gjennom foreldrene.

— Det endte jo med at far øvde mye mer enn det jeg gjorde. Jeg spilte klassisk fiolin i åtte år, men jeg lærte meg aldri noter ordentlig. Jeg spilte mest på gehøret. Så hadde vi rockeband på ungdomsskolen, før jeg fikk en el-bass i hendene, og da tok det av. Siden den gang har det balla på seg.

— Og Øyvind er jo metallgutt! sier Nicolas, og overlater stafettpinnen til Øyvind.

— Jeg vokste opp med mye forskjellig musikk, og begynte å spille da jeg var 11-12 år. Jeg vokste opp med mye Frank Zappa, Steely Dan og slike ting. Fra jeg var 10-11 ble jeg opptatt av metall, Def Leppard og ting i den gata. Øving begynte jeg ikke med før jeg var 14-15 år.

— Det var først på videregående jeg begynte å orientere meg mot jazz. Det ble et sjokk, å høre slik musikk. Dette må jeg lære meg, tenkte jeg. Dette ga meg overskudd, om jeg får til det her, så … Nicolas bryter inn:

— Du var jo veldig heldig som kom inn i et utrolig bra miljø på videregående. På videregående er det mangel på band, det fins nesten ikke folk som søker på bass og trommer. Øyvind fortsetter.

— Det er ikke sånn at man blir ferdig utlært i jazz. Det er noe jeg holder på med hele tiden, og kommer til å holde på med lenge. Jeg synes jo jazz er det vanskeligste i hele verden. Det var ikke slik at da jeg begynte på videregående, så knakk jeg koden. Jeg blir vel aldri utlært, tenker jeg. Men det var der jeg ble eksponert for det første gangen! Og det er jeg takknemlig for.

— Jentene synger og gutta spiller gitar, er det sånn?
— Nesten! Selv om det jo er en klisjé, er det litt sant. Øyvind og jeg, fortsetter Nicolas, var så heldig å havne i en klasse der det var trommer, jeg som spilte bass, og så var det gitar, piano og saksofon. Plutselig var vi seks som var gira på jazz.

— I tillegg hadde vi Sigmund Rygh Seljebø og den gjengen to klasser over oss. De pusha oss, Øyvind måtte dra på jam, og her er en masse CD-er dere bare må høre, osv. Vi endte fort inn i det miljøet hvor man så opp til de som gikk på kons’en [konservatoriet i Trondheim], og var på Dokkhuset hele tiden. Det var helt vanvittig.

— På toppen av det hadde vi Martin Myhre Olsen i Midtnorsk ungdomsstorband, verdens beste leder.

— Instrumenteringen i bandet — barytongitar, vibrafon og trommer — er jo for å si det enkelt, svært ukonvensjonell?
— Vel, det bare ble sånn, forteller Amund. — Jeg kom fra klassisk, og hadde med meg vibrafonen. Jeg spilte også trommer, men ville gjøre noe med noter, for å si det sånn. Og så synes jeg jo vibrafon er et veldig spennende instrument. Deretter meldte jeg meg inn i Midtnorsk ungdomsstorband … resten er historie!

— Jeg spilte el-bass, legger Nicolas til. — Det har jeg ikke gjort på flere år, nå. Det fungerte egentlig ikke for meg. Men så så jeg Stian Westerhus spilte på en slags barytongitar en gang, og falt for den. Umiddelbart etter bestilte jeg en på e-bay!

— I ettertid har jeg fått bygd en egen custom-gitar av Frank Stavem, som er nøyaktig slik jeg vil ha det.  Det var det som ga mening for meg.

— Jeg er veldig glad i Motorpsycho, og liker basspillet til Bent [Sæther] meget godt. Jeg liker også gitarspillet til Snah [Hans Magnus Ryan]. Jeg ville gjerne gjøre begge deler samtidig! Det er kanskje ikke lett å høre i spillet mitt, men den linja er nå der. Det jeg ville gjøre var å tolke begge disse rollene i ett.

— Det tradisjonelle spørsmålet, Øyvind og Amund,  til en trommis i et jazzband er jo alltid – hvem er verdens beste jazztrommis, Tony Williams eller Elvin Jones?

— Av de to velger jeg Tony Williams, svarer Øyvind, — det er ‘fire’! Jeg har hørt mye på dem begge, men det er noe med den driven i Tony Williams’ spill. Den dras jeg mot.

— Selvfølgelig er ikke Elvin Jones en dårlig trommis, langt derifra, legger Amund til, — men jeg ville også velge Tony Williams.

Vi utveksler noen historier om Tony Williams og om da han som 17-åring debuterte med Miles på et sted han pga. alkoholsalg ikke hadde lov å være.

— Det er som starten vår, det – da vi spilte på Familien [i Trondheim] og i Jazzforum, sier Nicolas. — Vi var vel ikke 18 år en gang, og der var det 20-års grense. Tone Åse og Thomas Strønen spilte der med duoprosjektet sitt, Voxpheria. De fikk lurt oss inn før deres konsert.

— Vi spilte bare for noen få kjente. Men det var et sånt kick å få spille, sier Øyvind. — Det er det fortsatt, men den gangen kunne vi spille gratis. Det kan vi jo ikke lengre.

— Så kom Arild Schei på Dokkhuset, han har alltid hatt stor tro på oss, legger Nicolas til. — Han ordnet det så vi fikk komme inn i Dokkhuset og spille der også. Det var andre konserten vår.

— Når folk rundt deg gir deg slike sjanser, er det veldig inspirerende, supplerer Øyvind. — Du har vært der selv og sett og hørt andre, her vet du at her må du gi alt.

— Jeg har hørt dere nå gjennom tre konserter, og det som imponerer meg, er at konsertene er så forskjellige i uttrykket. Det er ikke mange parametre dere setter i vamp og låter før dere går på?
— Nei, det er jo ideen vår, svarer Amund. — Dette er idémyldring. I øvingslokalet gjør vi det, og det er fint å kunne dra denne prosessen i konsertsettingen. Jeg har aldri følt med I like to sleep at vi har satt oss fast i én form. Det er veldig artig.

— Det kan jo hende du blir litt lei av ei låt, eller hvordan head-en er, eller at vi bare har spilt låta i mange år, sier Nicolas. … Eller kanskje to år, da!

— Ja, for nå hørtes det ut som om det var du som var over seksti år, Nicolas!
— Jeg hørte det, så jeg måtte rette meg opp der, ja. Men uansett hvor gammel låta er, så blir du aldri lei den, fordi den er forskjellig hver gang. Så du kommer deg gjennom head-en uten at det blir for gæli.

— For meg, legger Øyvind til, — er det slik at når det har gått en måned fra forrige gang vi har spilt låta, så har jeg i mellomtida øvd på mange ting, og ikke minst, hørt på mye forskjellig musikk. Jeg hører flere timer hver eneste dag på forskjellig musikk. Når vi da skal spille denne låta igjen, har jeg et annet syn på den, en annen tilnærming til den enn før. En tilnærming som er preget av det jeg har øvd på eller lyttet til i mellomtida, der jeg har hentet noen fra det jeg har hørt.

— Det går igjen både i det spontane og i det komponerte, supplerer Nicolas. — Selv om det er veldig skjult, så er noen av låtene sterkt inspirert av Coltrane. Da jeg skrev dem, hørte jeg mye på John Coltrane. Andre ganger er det trioen The Thing.

— Den introen vi har – en liten del av den er jo en total rip-off av Coltrane-låta Alabama [som Coltrane skrev i 1963 etter brannen 15. september samme år i 16th Street Baptist Church i Birmingham, Alabama, der fire afroamerikanske jenter brant inne og døde. Ildpåsettelsen var det Ku Klux Klan som sto bak]. Det høres jo ikke ut som det, i det hele tatt, men det er der det er hentet fra.

— Så vi kan si at den konserten dere spiller der og da, gjenspeiler historien de siste dagene og ukene før akkurat denne konserten?
— Ja, jeg selv er veldig impulsiv i så måte, svarer Øyvind. — Om jeg har en dårlig dag, spiller jeg antakeligvis også en dårlig konsert. Du må få den typen inspirasjon, og det er ikke alltid du får den.

— Det kan endre seg i løpet av timer, skyter Nicolas inn. — Det var stor forskjell i uttrykket på finalekonserten vår, og prisvinnerkonserten. I den siste konserten slappet vi av, vi spilte med mye lavere skuldre. Vi spilte sikkert mye feil, og rota mye her og der, men det spiller egentlig ingen rolle i dette bandet. Oj, du gjorde det, nå ja! Det var jo bare rart og gøy!

— Med bandets navn har dere trukket inn Thelonious Monk. Han sa jo at «the piano ain’t got no wrong notes», eller som Miles Davis sa det, «It’s not the note you play that’s the wrong note – it’s the note you play afterwards that makes it right or wrong»!

— Nettopp!

— Stilvalget, skal vi kalle det ‘powerjazz’?, er det blitt til av seg selv? Midt mellom rocken og Trondheimsjazz? Eller er det noe mer systematiske inspirasjonskilder?
— Vi har alltid vært ganske hardtslående, svarer Nicolas, før Amund bryter inn.

— Jeg har alltid hørt mye på det som skjer i Trondheim, og spesielt på mye av det Trondheim jazzorkester har gjort. Med Albatrosh, for eksempel. Men også mye klassisk musikk. Som norske samtidskomponister, Knut Nystedts perkusjonsmusikk har jeg hørt mye på. Øistein Sommerfeldt spilte jeg mye da jeg studerte klassisk musikk. Der la jeg merke til sånt som disharmonier. Ting som den gangen virket ganske corny på meg, men som jeg nå synes er ganske fett.

— For meg dreier det seg om å få en stor lyd, mener Øyvind. – En mektig lyd. Og det er vel det som har hindret at det har blitt mer rock enn jazz, tenker jeg.

— De siste førti-femti årene har vi sett en gradvis utvikling der skillene mellom improvisert musikk som ‘jazz’ — hva nå enn det er i dag — og andre uttrykk på den ene siden, og ‘samtidsmusikk’ på den andre, viskes ut.
— Det gir veldig mening for min del, sier Nicolas. – Da jeg brøyt med rockeperioden i 7. eller 8. klasse, og skaffet meg barytongitaren, gikk jeg rett på fri-improkjøret. Jeg satt på gutterommet og spilte bare friimpro, i retning av Stian Westerhus og Sidsel Endresen.

— Så kom det til et punkt der jeg hadde en lærer på ungdomsskolen, Hanne Alterhaug. Hun sa spurte meg, ‘hva skal du gjøre på videregående og etterpå? Skal du bli musiker?’. Ja, svarte det jeg, det er det jeg ser for meg.

— Den gangen betydde det ikke noe for meg, det å måtte utdanne seg, da spilte jeg bare det jeg hørte, uten egentlig å forstå hva det var. Da sa hun til meg, at ‘du burde kanskje ta et skritt tilbake og finne ut hva du gjør’. Så da gjorde jeg det. Og fant ut det var en fordel å vite hva du gjør, ha kunnskap om det du driver med.

— Det var da jeg bestemte meg for å gå på musikklinja på videregående skole og jobbe med teori og det musikkfaglige – noe jeg aldri hadde gjort før. Og så kunne jeg kanskje gå tilbake til dette frie uttrykket. Det er jo ikke så langt fra [gitaristen] Stian Westerhus til [saksofonisten] Eirik Hegdal!

— Hva synes dere om de andre banda i finalen?
— De var kjempebra, sier Amund. — Master Oogway har vi hørt mye, de har vi vært på turné med i Framtida i norsk jazz. De er helt rå, noe av det samme energinivået vi har, men på en helt annen måte. De har sin egen greie.

— Jeg har bare hørt dem denne ene gangen, men der hørte jeg jo en mye klarere systematisk innflytelse, gjennom koplinger mot Ornette Colemans Prime Time?
— Ja, mye mer swing i deres musikk. Vi har jo vært innom mer swingbaserte låter, men vi var ikke så gira på det. Men Master Oogway gjorde en kjempejobb.

— Billy Meier, fortsetter Nicolas. – Der får jeg en mye sterkere Sun Ra-feeling. Det er en hel pakke, et helt univers. Og de spiller det helt ut.

— Det er kjempekult, bryter Amund inn. – Med disse opptakene og hele historien rundt. Jeg har selv spilt en del ting med slike innpakninger, og skjønner veldig godt at de går for den greia der.

— Relling er jo også ganske rocka greier, sier Nicolas. — Litt mer poppa, men kjempefine tekster.

— Og Harald [Relling Nielsen] gjøre det så bra, som mannlig jazvokalist, skyter Amund inn.

— Han bare fanger hele stemingen, og er så selvsikker og rå, sier Øyvind. — Han er sjef, og får med seg bandet.

— Og nå er ellevte JazzINTRO over, tjue år etter første gangen i 1998, og dere er vinnerne! Sammen med de ti store navnene som har vunnet tidligere.
— Det er så bra med JazzINTRO, fordi det blir et sted å få vist seg fram, eksponert seg, sier Amund. – Vi fikk et sånt kick av det å få være med, av det å få spille.

— Man pusher seg sjøl, skyter Øyvind inn. – Det lille ekstra. Det var veldig høyt nivå konsertene i går, legger Amund til.

— Og en rar stemning, en veldig rar stemning, da vi ventet på at resultatetskulle komme ved åpningen av konserten med Tord Gustavsen Trio. Mens vi ventet på å få høre hvem det var som vant.

— Takk til de tre gutta i bandet I like to sleep, og gratulerer som årets JazzINTRO-vinner! Og takk for praten!