Ingebjørg Bratland: Ho som syng i krull

Og så kom de da, som et trekk av hvite svaner kryssende en skyløs himmel, alle disse vakre og vevre sanger.

Etter at konserten i Domkirken er ringt inn i en halv evighet, og biskopen har forkynt det som forkynnes skal, opprinner hun på scenen, Ingebjørg Bratland. Denne hulderaktige skikkelsen, denne inderlighet av insisterende innforlivelse, denne stemmen som morild i lakksort hav, denne messiansk vuggende bedårenhet, skinnende under kirkerommets høybuede hvelving i svalende grandezza. Puh! Det blir nesten så rent for mye.

Ingebjørg Bratland er i ferd med å bli en nasjonal sangfugl, helt der oppe i de høyere lag hvor Sissel Kyrkjebø bedriver sin glideflukt, hvorfra hun dann og vann stuper ned for å slå kloa i en julekonsert eller fler.

Bratland har solgt tusenvis av plater og vært en slager i strømmetjenestene lenge. For de fleste kanskje først og fremst kjent gjennom samarbeidet med sambygdingen Odd Nordstoga. De to gjennomførte i alt 150 konserter og humpet sammen innom nær sagt alle landets kirker og kroker i 2013. Bratland har trolig tilbrakt flere timer i buss enn selv den mest garvede yrkessjåfør, men så er hun da også arvtager til det sikkert velrenommerte firmaet Bratland Buss, som faren driver.

Ingebjørg Bratland har en dåm av en gudsord-fra-landet-aktig uskyld, det er så definitivt intet vampete eller utkrøpent over hennes framtoning. Hun er en historieforteller og tekstformidler av byrd. Den fagre, smått sirene-aktige skikkelsen fra Vinje i Telemark synger kirkelyden langt inn i kontemplasjonen med en stemmeprakt som rekker herfra og til nirvana. Utskuende den fullpakkede sal, lyssatt i duse toner, framfører hun de flotteste sanger; «Bror», «Ljos», «Hysj, hysj, hysj», «På avstand» og mange flere av sine egenskrevne låter.

Men for denne anmelder er tolkningene hun gjør av Leonard Cohen, Bob Dylan og Joakim Thåström de virkelige høydepunktene. «Fordi eg elskar deg», Bjarte Hjelmelands lyriske gjendiktning av Dylans «To make you feel my love» sitter til det fjetrende, og Leonard Cohens sang, som i norsk språkdrakt heter «Songen om Bernadette», er så betagende at det nesten ikke er til å holde ut. Pokalen går til hennes tolkning av Thåstrøms uendelig vakre «Over sundet», framført som ekstranummer. Opphavsmannens raspende, snakkesyngende en-akkords sang blir, underlagt Bratlands krullende stemmeprakt, simpelthen til den vakreste salme. Bravo!

Like fullt, konserten er langt fra lytefri. Bratlands stemme kunne vært høyere i miksen, særlig i de sangene hvor kompet gir mest lyd fra seg. Men det viktigste ankepunktet er at Ingebjørg Bratland ennå ikke har gode nok sanger til at konserten som helhet kan få toppkarakter. Hun er en habil låtskriver, bevares, men flere av sangene blir for like i uttrykket, de står og faller på Bratlands nydelighet av en stemme, og den alene. Denne bristen i dynamikk og variasjon medvirker til at det blir en liten smule langtekkelig til tider.

Denne anmelder har hatt den udelte glede å skrive om domkirkekonsertene under Moldejazz de senere år. Solveig Slettahjell, Sigvart Dagsland og flere gjorde alle solide inntrykk, men denne Ingebjørg tar hele kaka og all pynten også. Damen nærmest står til knes i utmerkelser; nordisk mester i folkemusikk, Spellemannpris for beste barneplate i 2006 og for «Heimafrå» sammen med nevnte Odd Nordstoga i 2013, og en rekke andre priser det vil føre for langt å ramse opp, i tillegg til opptreden på selveste Majestetens 70-års dag i 2007.

Konserten denne torsdagskveld bød både på folkesangeren, salmetolkeren, visesangeren og popartisten Ingebjørg Bratland. Og hun unnslår seg ikke noen pek til den lokaljournalistiske stand. Lokalavisene rundt i det ganske land har anmeldt hennes konserter, men eksemplene på feilstavinger er mange, med Ingebjørg Harlem Brundtland, som et høydepunkt. Og at journalister roter det til for seg hva faste uttrykk angår er en både kjent, og til tider fornøyelig sak. Bratlands eksempel med «pølsa i rosinen» er kanskje rosinen i pølsa blant disse.

Hennes musiserende duellanter med Sjur Husom Vonen på gitar, Nicolay Tangen Svennæs, tangenter, Chris Holm, bass og Stig Værnes, trommer gjør sine saker til punkt og prikke.

Så forlater vi den harde trebenken og går ut i natten, sammen med alle de andre fem hundre heldigmiklene som bylter seg ut etter konserten, med krengende kropp og smertesting i korsryggen. Men hva gjør vel det, når domkirkens steilende spir er blyanttegnet i den mørknende sommerkveldens milde slør og frøken Bratlands stemme fortsatt synger en i øregangene.