Kunsten å ikke komme seg til Moldejazz

Fanden skulle være seint ute med å bestille reise til Molde. Tog var utsolgt, Norwegian eneste mulighet. Og man tror da fremdeles at Norwegian er i stand til en times flytur. Det sies at i ruskevær skjer følgende: «Først slutter Norwegian å fly, deretter SAS, så måkene og til slutt Widerøe.».

De skyldte på lavt skydekke. Og lavt skydekke har det vel vært i Molde siden isen trakk seg tilbake for noen hundre tusen år siden. Så viser det seg at jeg ikke gikk glipp av kveldskonserten likevel, for bandet som skulle på i Alexandraparken satt i samme fly som meg. Like slukøret.

Dermed ble det en tur over Molde, så til landing i Bergen. Der satt man stuck uten vått og tørt i setet foran fjorten utagerende skrikerunger, hane pane, mann brann, gasse vasse, høne pøne og kone pone — før tilbakereisen til hovedstaden.

Her sitter jeg altså nå hjemme og lengter. Jeg ringte naboen fra Gardermoen og ba ham skaffe meg en iskald sixpack før salget stengte. Den nøt jeg med stearinlys og Keith Jarretts femdoble utgivelse fra Blue Note jazzklubb i New York. Men nå, dagen etter, lengter jeg fremdeles. Ikke minst etter å ha lest Christen Hvams særdeles blomstrende omtale av Gregory Porter. Det kan virke som noen har drysset førsteklasses opium over leverposteien i Fireflates kjøleskap:

Det blåskimrende lyset sildrer røykvirvlende og kjegleformet nedover en tom scene. Bassen ligger i stabilt sideleie. Helt til høyre, flygelet, gapende i all sin lakkblanke skrud. Et urørt mikrofonstativ kneiser langstenglet i forgrunnen. Bjørnsonhuset er fylt nærmest til randen, og forventningenes summetone stiger i lokalet.

At Fireflate skulle føde en splitter ny Wergeland, er det siste jeg hadde trodd. Men det har altså skjedd. Nå brenner jeg etter å komme avgårde og smake på den opiumen selv.

Vi ses ved midnatt!

Kjos meg bak!

PS! Det går rykter om at grunnen til at flyet ikke ville lande, var at det var møringer i terminalbygget. Fireflates etterforskere er på saken.

[gs-fb-comments]