Improviserte trommer og trompeter, politisk rap og strykekvartett. En merkelig kombinasjon tenker du kanskje? Tja, nei, kanskje.

Ambrose Akinmusire. Foto: Ruben Olsen Lærk

Jazzmusikken var i opprinnelsen tett knyttet til opprør og motstand. Klassikere som Strange Fruit minner oss på hvilken kamp jazzmusikken vokste fram fra. Jazzen og politikken henger tett sammen, i følge mange nesten to sider av samme sak. Men er det fortsatt slik? Finnes det motstand i jazzen?

Ambrose Akinmusires album Origami Harvest svarer rungende ja. Politivold og rasisme er en sørgelig realitet i USA, og Akinmusire og bandet tar kampen med trompet, trommestikker, vokal og stålstrenger som våpen. Hiphop er uten tvil en musikksjanger som har kommet for å bli, og det kan virke som om den har tatt over for sine forgjengeres prosjekter. Det tidlige jazzfolket drev antirasistisk kamp og punkerne hatet politiet. I 2019 er det kanskje hiphop som har fått monopol på det politiske. Jazz og hiphop er dermed to kamerater som kommer fra noe av det samme utgangspunktet.

Svarte, kvinnelige musikere er underrepresentert på de fleste norske musikkfestivaler. Sånn sett representerer Ambrose Akinmusire noe større enn «bare» musikk. Han representerer motstandskamp både i form av musikken og gjennom besetningen.

Nappy Nina. Foto: Ruben Olsen Lærk

Vokalist Nappy Nina er tydelig til stede emosjonelt og kroppslig, og oppleves som preget gjennom både tekstdelene og de rene instrumentaldelene. Hun rapper godt og rytmisk, og synd er det at det blir vanskelig å skille ut teksten. Artikulasjonen holder ikke når lydbildet blir så grøtete i den lille Storyville-arenaen. Her kan vi vel mest skylde på programkomiteen.

Trommeslager Kweku Sumbry spiller med stor kraft, solid og trygt gjennom gospel- og hiphop-beats med backbeat og chops. Stilen, som skiller seg fra mange skandinaviske jazztrommiser, er preget av høyt lydnivå og høy slagintensitet. Det kler ikke rommet helt hundre prosent, idet klangen blir tetta og kompakt store deler av konserten.

Kweku Sumbry. Foto: Ruben Olsen Lærk

Det er mye som kunne vært bedre om Origami Harvest ble framført i Teatret vårt. Vi kunne fått et mer naturlig sceneoppsett der musikerne var godt plassert i forhold til hverandre. I Storyville kan jeg vanskelig tro at cellist Tyler Borden kunne kommunisere godt med tangentist Sam Harris slik de er plassert på hver sin ende av den lange, smale scena.

Tyler Borden. Foto: Ruben Olsen Lærk

Strykekvartetten, Mivos String Quartet, bryter opp musikken, både på godt og vondt. Noen ganger er passasjene sarte og vakre, og rammer inn aggresjonen og smerten i de hardere partiene på nydelig vis. Mot slutten av konserten blir arrangementene rikere og mer interessante, en utvikling som kommer litt på overtid. Det er imidlertid noe interessant også når det gjelder strykerne og konsertens tematikk — strykerne er så hvite der de sitter med sine keitete holdninger og notestativer, og de tydelige skillene mellom banddelene og de rene strykekvartettdelene kan dermed tolkes som et eget tematisk poeng.

Når verket nærmer seg slutten er det nettopp det som blir tydeligere og tydeligere. Dette er et verk heller enn en vanlig konsert, og helhetsfølelsen en får etter å ha overvært alle de ulike delene etter hverandre hever opplevelsen flere hakk. Origami blir dermed et godt bilde, idet en kan oppleve konsertens ulike deler som sidene av en origamifigur, som i starten ikke ser ut som mer enn noe som ble krølla sammen i bunnen av veska, men mot slutten viser seg å være en nydelig trane. Dette er absolutt et viktig verk, vi trenger politisk kunstmusikk i 2019, og vi trenger denne blandingen av uttrykk som tidligere har vært så adskilte.

Olivia DePrato. Foto: Ruben Olsen Lærk

Besøkt 140 ganger
Previous post

Alf Hulbækmo og TJO i Skumringsbarda

Next post

Johan Lindvall årets jazZstipendiat

Susanne Lohne Iversen

Susanne Lohne Iversen