En app og en anmelder, om 40 år

Det er ikke det at vi tynges av alderen. I hvert fall ikke så veldig. Joda, vi kjenner at tidens gravitasjon trekker oss ubønnhørlig nærmere bakken og det som etter hvert venter seks fot ned, i den mørke mold, og vi glefser hver morgen i oss farmasøytiske produkter for å holde blodtrykket og kolesterolen i tømme, og alderens erosjon har gjort vår isse blank. Ryggen krangler uavlatelig, og etter gårsdagens runde på trebenken i domkirken, krenget vi krokrygget og med en ufiks knekk i knærne ut i moldenatten. Men det kanskje mest markante trekket ved vår fremskredne aldersstegenhet er det faktum at vi har begynt å høre på jazzmusikk. I stadig større grad, faktisk. Hvor skal dette ende? Vel svaret på det har vi alle. Jazzmusikken vil leve videre, lytteren vil falle fra.

Nå er det slik at vi faktisk biller oss inn at vi har betrådt denne verden som et vennlig menneske med en god porsjon filantropi i bagasjen, og at vi, når tiden er inne, derfor fortjener en plass, om ikke akkurat som Sjefens høyre hånd, den er jo besatt til evig tid, så i hvert fall på et svalt paradisisk sted der basunenglene spiller Chet Baker til frokost og Miles Davis til kvelds. En soiré med Leonard Cohen hadde heller ikke vært av veien. Et sted der stjernene smiler oss innforstått i møte, og vi kan ha en munter passiar for eksempel med Platon om moralens betingelser før og nå, eller småkjekle litt med Zappa over en latte i skumringstimen, når månen stiger og anlegger en sti av sølv i flo sjø. Det skulle vært noe.

Nå er det kommet en app som snur opp ned på alt. Med den kan vi få svar på hvordan vår framtoning vil være om 40 år, for vårt vedkommende altså i en alder av 103 år.

Vil vi se ut som en leverflekket zoombi-lignende personasje med pistret gråstenkt skjeggvekst skravert i et ansikt der dype rynker løper hulter til bulter, som et metrokart over Paris. Vil vi være tannløs og maroder, tassende rundt i gåstolen uten mål og mening? Vil vi fortsatt kunne glede oss over en morgensol som gjør opp ild i horisonten, eller et svanetrekk lavtflyvende over gråblankt vannspeil? Vil vår akselererende irritasjon over menneskenes dårskap ha avleiret seg i et bistert, forknytt uttrykk som får oss til å fremstå gram i hu, eller som direkte olm? Om alt dette har vi svevd i det absolutte uvisse, men altså ikke lenger.

For svaret blåser ikke lenger i vinden, det ligger i en app. Det er bare denne lille hake. Om førti år? Nei, vi kommer aldri dit. Våre synder mot legemets organer er legio. Vi har sugd nedpå for mange sigaretter, aldri jogget så mye som en centimeter, og skylt ned for store mengder børst her i jordelivet.

Vi forholder oss til døden, som hybelkaniner til såpe og vann. Vi forsøker i det lengste å unnslippe. Appen som skal vise undertegnedes utseende om 40 år vil måtte fremstille en gravstøtte. Derfor lar vi den ligge, lever videre med jazz og svir, og durer på så lenge det går.