Den mest imøtesette konsertene med årets residerende artist, Gard Nilssen, er nå historie. Supersonic Orchestra nådde ikke bare overlydsfart, hastigheten oversteg etter hvert unnslipningshastigheten fra jordas overflate.

Kommer du opp i hastigheten 11,2 kilometer i sekundet nede på jordas overflate, vil du greie å komme ut av gravitasjonsfeltet fra jorda. Dette 16-personers uhyret av et orkester oppnådde denne hastigheten, og er i dette øyeblikket på vei mot månen. Jeg vil tippe at det vil nå fram til jordas naturlige satellitt omtrent i tide til 50-årsmarkeringen av The Eagles landing i Stillhetens hav i 1969. Jubileet skjer i morgen lørdag, kl. 21.17 norsk tid.

Maciej Obara. Foto: Jan Granlie

Alle tegn tydet på forhånd på at dette ville bli en strålende konsert. Regnværet slapp taket 30 minutter før konserten, og over Moldefjorden viste det seg en strålende, dobbelt regnbue. I enden av de to buene ligger det jo som kjent en gryte med gull, og jeg vil hevde at slik jeg så det, pekte begge buene mot Plassen og Teatret Vårt.

For en konsert! Og for et band!  Verket «If you listen carefully, the music is yours» er skrevet av André Roligheten og Gard Nilssen i fellesskap, for et orkester som nå er av en annen verden. Men som vi håper vil komme tilbake snart.

La meg presentere: I innerste halvsirkel fra venstre mot høyre, Ole Morten Vågan på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer, deretter Ingebrigt Håker Flaten på bass, med Hans Hulbækmo på trommer, og ut mot høyre Petter Eldh på bass og Gard Nilssen på trommer.

I ytterste halvsirkel først en firergruppe, med Mette Rasmussen og Maciej Obara på altsaksofon, Eirik Hegdal på alt av saksofoner og klarinett og Hanna Paulsberg på tenorsaksofon. Dernest en treergruppe med André Roligheten på sopran-, tenor- og barytonsaksofon og bassklarinett, Per ‘Texas’ Johansson på tenorsaksofon og bass- og kontrabassklarinett og Kjetil Møster på tenor- og barytonsaksofon. Til høyre står Goran Kajfes og Thomas Johansson på trompet og Erik Johannessen på trombone.

Gard Nilssen. Foto Jan Granlie

Oppsettet indikerer at mye av dynamikken vil dreie seg om å spille undergrupper av flere størrelser ut mot hverandre, vekslende med sekvenser for hele orkestret. Det starter med en trio, men Mjåset Johansen, Vågan og Maciej Obara. Vi skjønner raskt at dette vil bli bra.

Men hvor bra det blir øyner vi fullt først seinere. En sekvens med Thomas Johannsson, Nilssen og Eldh, understøttes av et barytonkor med Kjetil Møster og Roligheten. Møster leverer et sterkt solostrekk i interaksjon med en frådende sjø av trippel bass+trommer.

Etter et nesten vakkert kor med Møster, Kajfes og Johannessen, følger et arrangement som swinger som ei varm kule i helvete. Et av Rolighetens tema har linjer som om det skulle vært musikk skrevet av Ennio Morricone, før det munner ut i en solo av Per ‘Texas’ Johansson i vekselvirkning med Håker Flaten og Hulbækmo.

Orkestret toner ned og dør ut før Møster på tenorsaksofon leverer et av dagens sterkeste solobidrag. Hegdal og Roligheten roer vakkert ned, før Vågan og Nilssen har en glitrende interaksjon som toner ut i et tutti-parti så usigelig vakkert at det er en grandios film verdig.

Slik fortsetter det i nærmere en time og tre kvarter til sammen. Vi får en sekvens med Roligheten, Eldh og Nilssen, altså Acoustic Unity, før Gard Nilssen introduserer bandet og «Teppen dance». Etter en lengre Eldh-solo som ender med noen fraser som høres som de kunne være hentet fra Jimmy Garrisons repertoar, leverer Hanna Paulsberg en solo så vakker at det svir i ørene.

Referansene i denne musikken er mange, og de peker i mange retninger. Og etter hvert som skuldre senker seg, og bandet får steppet opp i gir, begynner også hastigheten å stige. Vi kjenner at lufta rundt oss blir kaldere — det er jo forferdelig kaldt her oppe i stratosfæren.

Kjetil Møster. Foto: Gard Nilssen

Et deilig klarinettkor med Roligheten og Per ‘Texas’ Johansson på bass-klarinett og Eirik Hegdal på sopran-klarinett, høres ut som en vakker salme, der Vågan leverer en kraftig solo. Når klarinettrioen forsterkes med alle ti blåsere, i det videreutviklede arrangementet av temaet, blir det nesten Frelsesarmeen. Og det er overhodet ikke ment som noe negativt, tvert i mot.

Vi får en basstrio-sekvens med Vågan, Flaten og Eldh, som til tider minner meg om det tidligere Trippelbass-prosjektet. Når Eirik Hegdal legger baryton-linjer over dette, står det med nesten uleselige kråketær på blokka mi, «… fytti h..lvete så tøft!»

De tre trommeslagerne, Nilssen, Hulbækmo og Mjåset Johansen, er så forskjellige som det går an.  Med hver sin stil utfyller de hverandre strålende, og sammen er de dynamitt. Det er så tight, tett og presist. Her lugger det overhodet ikke i kompet!

Det glir over i en Acoustic Unity-sekvens med Nilssen, Eldh og Roligheten, som etter noen videre utviklinger munner ut i et fullt ensemblespill «…på full pinne, blås og spiker» står det på blokka mi. Herlig!

Vi får en siste sekvens som starter med et bidrag fra det som en gang var trioen Lord Kelvin, Hegdal, Johannessen og Nilssen.

Det er så deilig, atte. Men etter et ytterligere ekstranummer, er vi svimle og fylt opp av all denne herligheten, der vi vandrer ut i kveldslyset. Vi ønsker bølgene fra konserten god reise videre mot månen.

Jeg har bare et stort ønske, nei, heller et krav. For det første må dette verket og bandet ut på tur. Det er første prioritet. Men deretter må dette bandet sikres et liv etter at verket «If you listen carefully, the music is yours» er ferdigspilt. Det er andre prioritet. Om ikke det lar seg gjøre, har norsk kulturpolitikk virkelig spilt fallitt. Hører du, Trine S. Grande?

Besøkt 367 ganger
Previous post

Kampen mot været og moldensere

Next post

Voyage - ei historie om havet

Johan Hauknes

Johan Hauknes