Hoem i 70: No stig vår song

Det blir lett noe høytidelig over evenement der Edvard Hoem er en sentral figur. Jubileumsfesten i Bjørnsonhuset i anledning hans 70-årsdag ble intet unntak.

Han fylte år 10. mars, og ideen om å feire ham med en Hoem-konsert under Moldejazz ble visstnok unnfanga ganske tidlig i det herrens år 2019. Kapellmester Erlend Skomsvoll har styrt butikken hele veien. Oppgaven ble like flott fullført i dag, som den gang han i 2000 nærmest satte ut Chick Corea – da som leder av Trondheim Jazzorkester.

Nå leda han et 13 mann- og kvinnesterkt orkester. I front: Datteren Ine Hoem. Veldig flink som vokalist, men hun har rett i innsikten hun raskt opparbeida seg – den som sier at det i 2019 faktisk er glupere å bruke et nettbrett enn tekst- og notepartitur i langveis A3-format.

“Klangen av Hoem” satte seg for alvor da diktaren sjøl satt seg godt til rette, helt ute ved scenekanten. Da var liksom konserten i trygge hender.

Det åpna med “Solskinnsveg”, og fortsatte med hva datteren beskreiv som salmer, ballader, viser og gjendiktninger. Hva den mannen, altså faren, har fått til gjennom 50 år som forfatter!

Kammerjazz? Ja, men vi fikk også innslag av temmelig uptempo partier. Til og med en bluesinspirert, tsjekkisk folkevise.

“Musikken held fram. No spelar musikken, som om vi kom i rett tid” (etter hukommelsen), resiterte Edvard Hoem. Denne kvelden var musikken så avgjort kommet til rett tid.

Da jeg i går intervjua ham hjemme på Hoem, glemte jeg å spørre den religiøst anlagte forfatteren hva han tror Gud ville sagt – om han ble bedt om å kommentere tilstandene på vår klode? Mer enn forfatteren, er vel undertegnede i tvil om Guds eksistens. Men dette ville jeg garantert ha sagt til Ham, om jeg fikk sjansen:

— Det er mangt og meget jeg vil ha tatt opp med deg og ditt regime. Men dette skal du vite: Du skal ha takk for at du ga oss Edvard Hoem.