Blood, Sweat & Tears?

Kan et band kalle seg The Beatles – uten at hverken Paul, John, George eller Ringo er med? Jeg håper ikke det.

Du som har vært turist på Mallorca eller Gran Canaria veit hva dette handler om. Der finner du ofte plakater som reklamerer med for eksempel “The Four Tops” eller “The Supremes”. Alle veit at det er fake news. Men noen tar seg altså den frihet å reise rundt under navnet Blood, Sweat & Tears – uten at noen av originalmedlemmene er med på turen.

Vi snakker om et av de mest sagnomsuste banda pop/rock/jazz-verden har fått erfare. Da Blood, Sweat & Tears viste seg fram i tiårskiftet 1960/70 – samtidig med Chicago Transit Authority – handla det om revolusjon. Intet mindre. Denne måten å behandle poplåter på hadde ingen tidligere hørt om. Frank Zappa dreiv med noe av det samme. Velutdanna jazzmusikere, midt inne i et ellers reinspikka pop/blues-orkester.

Som revolusjoner flest har en tendens til, fikk heller ikke denne lang varighet. Med gitarist Terry Kaths tragiske dødsfall, ble Chicago nærmest over natta forvandla til et totalt uinteressant popband. Og Blood, Sweat & Tears? Forsvant, i virkelighetens verden.

Så skulle de liksom gjenoppstå for n’te gang i Molde i 2019? Uten noen av de originale medlemmene til stede? Det kunne ikke gå bra.

Det fins flere måter å være cover-band på. Musikerne kan legge seg så tett på originalen som mulig, eller de kan velge å gjøre det på sitt eget vis – med originalen liggende i bånn, som en slags mal. Dagens tegneserieutgave av Blood, Sweat & Tears er ingen av delene. En ubrukelig hybrid.

De kan spille, men serverer dessverre elendige versjoner av de klassiske låtene – ispedd litt oppjaga taffeljazz.

Nei, nei – og atter nei.