Åse på en mandag

Grossereren i kulturpolitiske verv, Åse Kleveland, fikk æren av å forestå åpningen, og den nyslåtte festivalsjef Mariann Bjørnelv stilte med en blomstrende hodeanretning som om ikke annet vil stemme biene i godt humør. Den 61. utgaven av Moldejazz er i sving.

Åpningsseremonien fant sted  i dette sedvanlige rufs av vestlandsvær, der skyene hadde bunket seg under en lav himmel. En sånn dag du må samle klærne om deg, med et sølvgrått lys over blakke, men langt fra folketomme gater. Men i løpet av den drøyt timelange seansen i Alexparken, der også offentliggjøringen av årets jazzstipendiat og molderose-vinnere sto på programmet, kunne det virke som om selv skyene kom på at det fortsatt er pandemiske tider der det er om å gjøre å holde en meters avstand; en råk av blå himmel kom til syne.

Å liste opp alt Åse Kleveland har vært involvert i er en svært pusthivende øvelse: Hun har ledet OL, vunnet en Spellemann, ledet Svenska Filminstitutet og Rikskonsertene og vært styreleder i andre, tunge kulturpolitiske institusjoner, herunder kulturdepartementet. Sjef for Tusenfryd og Grand Prix er også på hennes CV, og sikkert flere andre verv vi ikke kommer på i farten. Nå er den høyreiste aristokratiske skikkelsen med den mørke brumlemyke stemmen og det vakre, maskeaktige ansiktet tilbake som artist, med ny plate og konserter. Midt i pandemien har hun gitt ut albumet På frihjul sammen med det Halden-baserte bandet Salmon Smokers. På coveret sitter Åse Kleveland på panseret på sin Saab Sonett ’68-modell, en ikonisk doning hun har delt livet med siden tenårene. Kleveland høstet for øvrig strålende kritikker for albumet.

Men la oss ta det i tur og orden. Da Jazzlogen tradisjonen tro hadde brazzet seg på fanfarisk vis inn i parken, tok festivalsjefen over og ledet selv hele seansen med stø hånd. Bjørnelv gjorde et poeng av at hun var den første kvinne til å lede Moldejazz, og høstet heftig åtgaum da hun understreket at det jaggu var på tide. Selv om dette er andre året med festival i pandemiens tegn, understreket festivalsjefen det gledelige i at man i år kunne ta byen i bruk i større grad enn i fjor.

Ordfører Torgeir Dahl er selvfølgelig alltid på pletten, og stadig like svimeslått av hva lille Molde har fått til. Vi holder det ikke imot den godeste Dahl at han må ty til litt “copy-paste” fra år til år, fyren har tross alt vært ordfører nærmest i en mannsalder og hans hilsen til festivalen er like obligatorisk som den er uten originalitet.

Årets Artist in Residence, Ellen Andrea Wang, stilte alene på scenen og viste seg fra sin mer melodiske side med bass og vokal, et mulig frempek mot hva vi har i vente i løpet av uken.

SpareBank 1 SMN JazZtipendiat 2021- 2022 tilfalt vokalist, perkusjonist og komponist Marianna Sangita Angeletaki Røe og hennes prosjekt Spiti som er gresk for hjem. 31-åringen vokste opp i Trondheim, men har sterke bånd til  Hellas. Mest kjent er Marianna Sangita som vokalist i bandet Broen, men hun har også laget musikk og opptrådt i mange andre sammenhenger. Stipendet er landets største musikkpris med en økonomisk ramme på en blank million. På neste års festival skal hun fremføre verket, og fra scenen mandag fikk vi en pekepinn på hva som er i gjære da hun fremførte to sanger kun akkompagnert av noen “sjamanistiske” trommer. Hun har en distinkt operatisk kvalitet i stemmen, og fra juryens begrunnelse sakser vi: Spiti/Hjem vil ta utgangspunkt i Røes nære kjennskap til og kunnskap om gresk folkemusikk, med røtter i arabisk  og klassisk ottomansk musikk. Røe har de siste  årene reist rundt og lært seg de ulike musikktradisjonene som har preget omlandet til Hellas. Marianna Sangita Angeletaki Røe takket for stipendet på ordsprudlende vis.

Molderose-juryen valgte i år en rundhåndet variant, med to tildelinger. Fireflate-redaksjonens journalistiske husfilosof Johan Hauknes og Trondheim Jazzorkester (TJO) fikk hver sin blomst. TJO har hatt en nær emblematisk betydning for festivalen gjennom de siste tjue år, og Hauknes’ rolle som jazzformidler kan knapt overvurderes, hvilket understrekes av at han i år er aktuell med boka Fra miraklet til templet, om Artist in Residence-historien fra 2000 til i dag. Hauknes kvitterte for utmerkelsen med en nær ibsensk takketale, på verseføtter i Peer Gynt-ånd, framført med prisvinnerens sedvanlige orale pondus.

Deretter fulgte et musikalsk innslag med trioen Hukoro, som ga til beste en fin dose flytende, gitarbasert jazzrock.

Og så var turen omsider kommet til Åse Kleveland som altså foresto den offisielle åpningen av festivalen. I en litt famlende tale, vi tillater oss å mene det, var hun innom både de avskyelige illgjerninger på Utøya for ti år siden, pandemiens barrierer for kunstnerisk virksomhet, godtfolks sult og higen etter kunstneriske opplevelser under stengingen av landet, samt litt skryt av kulturhuset Plassen som hun mente spilte rollen som festivalpalass. Hun berømmet festivalen for sin første kvinnelig sjef, før hun fortalte en smått obskur historie om Dave Brubecks kvartett på 50-tallet som etter sigende inspirerte Arne Bendiksen til å skrive Intet er nytt under solen i den odde taktarten 5/4-deler, og som var Norges bidrag til Grand Prix anno 1966.

Kleveland var ikke snauere enn at hun fremførte låten i Alexparken med kassegitar, støttet på bass, piano og saksofon av medlemmer av Trondheim Jazzorkester. Som om dette ikke skulle være tilstrekkelig, kom det også en acapella-versjon av Sang til motet, en fin påminnelse om at årets festivalåpner fortsatt er en framifrå artist, og at den karakteristisk mørkbrumlende vibratoen i stemmen ikke er blitt borte med årene.

Da er vi i gang.