Karismatisk popjazz

Jazzen må være den mest svampaktige av alle musikalske genrer. Som en mangetentaklet blekksprut suger den til seg fra nær sagt alle kanter, noe Ellen Andrea Wang Trio viste med sin legering av pop, jazz og fusion.

Den 31 år gamle kontrabassisten fra Søndre Land i Oppland må være det beste som har kommet fra Toten og dalstrøka innafor siden Vazelina Bilopphøggers.

Undertegnede har intet behov for å båssette bassisten Wang og hennes Wang Trio, men det er på det rene at hun må ha en lite aktverdig holdning til tradisjonen, hvilket utvilsomt vil gi musikken en bredere appell. Komposisjonene hennes er som et espalier, der tonene slynger seg buktende i været, som støvbærere i vind. Wangs musikalske vev har en løst spent renning, uten rom for improvisasjoner, og musikken trioen framfører er både sammenhengende og partikulær, liksom det lydlige landskapet hun betråkker er tradisjonelt og kontemporært.

Første gang Ellen Andrea Wang Trio sto på en scene under Moldejazz var i 2014, den gang med den samme besetning som i år gjestet Teatret Vårt i konsertserien som residerende artist. Trioen hadde enda ikke gitt ut sin første plate. Repertoaret Wang og hennes to musikalske duellanter vartet opp med var i hovedsak hentet fra hennes to første utgivelser, Diving og Blank Out.

Det åpner særdeles sfærisk med Air fra debuten Diving. Introen er som et svanetrekk under en slørblå himmel. Så blir det gradvis mer hissende. Wang synger med sordin, mens bassen brummer mildt og melodiøst. A Change of Heart fra oppfølgeren Blank Out skrur tempoet opp betraktelig, sangen kunne glatt vært på repertoaret til for eksempel Susanne Sundfør — vestkyst-inspirert poprock krydret med et fint dryss av jazzelementer. Så følger Bad Blood fra samme plate, en komposisjon som for øvrig også ble fremført med Kontrabassorkesteret, da naturligvis i et ganske så annet arrangement.

Wangs hjemstavnslåt er en tributt til Randsfjorden, intet mindre. Fjord Ferry kommer med en betagende, trillende pianointro, som formerer seg som krusninger på blank sjø når morgensolen løfter en blyg bris i horisonten. Can you spare a minute er en helt ny komposisjon som er lojal mot den tradisjonen trioen opererer i. En helt nydelig popsang, der Wang klår etter de høye toner og griper dem med vokal presisjon. Holding On fra Diving er tonelagte drømmerier, der pianist Ulvo kjæler over tangentene, og tonene flyter i hverandre som akvarelliske penselstrøk før den syngende basstonen, Arild Andersen-style, bryter inn i lydbildet. Wangs stemme er som et supplerende instrument, med et hint av vocoder i miksen. Låten er luft og lekenhet, langsomt dvelende, som tankene til en traust bonde fra Toten, kan man tenke seg. Charge Me anrettes med huggende bassrytmer, yr og frilynt som et slipp av båsdyra om våren.

Så skulle man kanskje ønske seg at det var noen flere musikalske mothaker. Litt mer klampen helt i bånn. Litt mer klumper i sausen. Voldsommere i strykene. Enda mer perkussiv villskap, enda større kontraster mellom det stilleflytende og det støyende og stakkato, kort sagt, en reim av musikalsk rølp. Men denne trioen er nok for veloppdragne til slikt, og vi ser i nåde med det.

Men okke som, Ellen Andrea Wang er en sånn artist du like gjerne kan sette  på peishylla, først som sist.