Christian Meaas Svendsen. Alle foto: Kjetil Valstadsve

Ikke bare en fase










Jazzen fortsetter serien med frijazz-forestillinger på Krona, og andremann ut er bass-(h)visker Christian Meaas Svendsen.

Det begynner å bli noen år siden Svendsens Moldejazz-historie begynte, det var den gangen han var med å vinne Årets Unge Jazzmusikere 2012, sammen med en rekke av den gangens unge og lovende jazznavn i bandet Mopti. I dag er han en av de vi ser overalt – ikke minst spilte han nettopp i Paal Nilssen-Loves Cirkus – men denne ettermiddagen stiller han solo i Krona, for en dyptpløyende analyse av ståbassens klangmuligheter.

Første del av settet er det mest frapperende, og bringer tankene til 60-tallets minimalister som Steve Reich, en komponist som studerte lydfaser. Ta to teip-biter med opptak av nesten samme lyd, som er nesten like lange, og lim dem sammen i to løkker som får gå i det uendelige på hver sin teip-stasjon. Etterhvert som de kommer ut av fase med hverandre, oppstår ny og uventet musikk.

Svendsen lar venstre hånd dunke taktfast mot midten av halsen i det uendelige (imponerende nok i seg selv), mens den høyre dunker og stryker i fase og motfase. Resultatet er mer organisk enn programmatisk, og styres målbevisst mot å skvise klang og overtoner ut av instrumentet. Og når denne konfigurasjonen er oppe og går legger han jammen til en bue i munnen og tar med de høye tonene også.

Mannen er kjent for å bruke hele kroppen, men på grunn av en brukket fot, er det utgaven hode-skulder vi får i dag, uten kne-og-tå.

For min del kunne dette vært hele settet, men som en liten bonus kvitterer han med en vokal-basert seksjon med mer stryk og mindre dask. Også fint å høre på, men det var fase-utforskningen som gjorde dagen for Fireflates utsendte.

Krona som etterfølger til Reknes er et prisverdig tiltak og vi håper det følges opp, men som lokale innbyr det til mer høyverdig kunstopplevelse, mer aktelse og alvor, enn det opprinnelige værbitte åstedet med mye autentisk agg i veggene. Vi ser ikke helt for oss Han Bennink velte symbaler og (igjen, nesten) kappe tærne til Frode Gjerstad her, men vi kan godt se for oss mer av dette.

Det er egentlig to veier man kan gå nå – enten marinere gulv og vegger i øl, la Peter Brötzmann stå og spikke flis i 20 år og ripe inn noen tvetydige meldinger i panelet, eller finne noen stoler som knirker litt mindre og jobbe med lydlekkasjer fra utstillinger og annet som foregår i bygningen. Krona kan bli et essensielt fasett av programmet med bare litt mer kjærlighet.

Så gjør som Christian Meaas Svendsen – ikke la det bli med bare en fase!

Besøkt 86 ganger