Ligge under alt, sveve over alt

Ordet “drone” har flere betydninger. Lumen Drones går for den ene.

I den tyske språkgrenen er det samme ord som det norske “drønn” – en lav, durende, kontinuerlig lyd. Fra gammelengelsk er “drone” en mannlig bie, og selv om den summer fint er ordene egentlig ikke relatert (som vi har kunnet finne ut). I forrige årtusen, før gud og hvermannsen begynte å fylle luftrommet med summende leketøy, var “drone” også en liten undergren av elektronisk/eksperimentell støy-musikk. De som så Maja Ratkje samme dag hørte det også – denne evige duren som ligger under alt.

Og det er kanskje noe dyptliggende norsk i denne durelyden – drønnet fra havet sitter i oss og perkolerer opp gjennom årskullene, til vi en dag sitter på Moldejazz og hører Lumen Drones bygge sine små, intrikate vever rundt det i en oppdatert musikalsk setting.

Hardingfela og måten den tradisjonelt brukes på har dette drønnet i seg – den har duret og gått der i bakgrunnen hele tiden, mens folk har giftet seg, fått unger og drukket seg fulle.

Når Nils Økland tar hardingfela og bygger drone-lignende strukturer med Per Steinar Lie på gitar og Ørjan Haaland på trommer, begge med bakgrunn i bandet Low Frequency In Stereo, så gir det altså fullstendig mening.

Dette er moderne folkemusikk, kort og greit. Innholdet har vi alle i oss, formen er skreddersydd for alle som har dykket ned i denne greina av musikk på 80-90-tallet og utover.

Lumen Drones har gitt ut plate på ECM og har litt av den elektroniske, arktiske klangen i seg som man ofte finner der – men uttrykket er primært strenger med effekter og stemningsfull perkusjon. Låtene er bygd opp som repeterte små tema, med store åpne vidder for improvisasjon og andre typer broderinger. De tar av, svever fritt, og det durer og går, og alt treffer et mottagelig publikum midt i hjerterota på måter de ikke engang trenger å forstå.