Spenningen  var stor på forhånd; ville de levere? Ville det være «gode, gamle» Bad Plus pluss Joshua Redman, eller ville det være et integrert Bad Plus Joshua? Det ble definitivt det siste!

For et par måneder siden kom plata The Bad Plus Joshua Redman. Den fikk umiddelbart stormkritikker over hele verden. Samarbeidet mellom Joshua Redman som siden han var Artist-in-Residence her, har vært en frelst Molde-venn, og trioen Bad Plus startet i klubben Blue Note i New York høsten 2011. Trioen med pianist Ethan Iverson, bassist Reid Anderson og trommis Dave King har vært vært et populært uttrykk de siste ti årene for moderne pianotrio-jazz.

De startet ut som en konkurrent til Esbjörn Svensson Trio, mye basert på tilsvarende ideer. Men etter debuten har det vært noe uforløst med denne trioen. Samarbeidet med Joshua Redman synes å ha vært en katalysator for endring til det bedre.

Det som opprinnelig kun var tiltenkt å være en ukes samarbeid utviklet seg til et samarbeid med horisont langt utover denne uka. Etter denne uka var det klart at dette samarbeidet måtte fortsette. I 2014 gikk de i studio og tok opp plata som ble utgitt på labelen Nonesuch tidligere i år. Altså til allmenn jubel. Og nå var de på scenen i Teatret Vårt.

De starter opp med 1979 Semi-Finalist fra trioens 2004-plate Give. Her begynte vi allerede å skjønne at noe av det som har skjedd er at Dave King endret seg fra å være en rocke-trommis til å bli en habil jazz-trommis. Joshua Redman var noe reservert i utgangspunktet, men tør opp etter hvert.

Ethan Iverson har et problem når det gjelder kommunikasjon, hans kroppsspråk tyder på en distanserthet som ikke tjener presentasjonen. Hans spillestil og musikalske utgranskinger er mer kjølig analytiske enn sjel- og hjertefylte eksegeser. Til tider tenker jeg; vis et smil inn imellom. Slik Redman gjør. Men så kommer det momenter av magi i hans pianospill.

De fortsetter med Faith through Error og As This Moment Slips Away, og nå kommer kvartetten i gir. Nå hører vi også at endringene i Dave Kings spillestil endrer Reid Andersons rolle, hans basspill blir friere og vi opplever det som mer levende.

Vi får The Mending, før Big Eater fra albumet These are the Vistas fra 2003. Denne låta er skrevet av Dave King, og naturlig nok innleder han med en trommesolo. Redman er tydelig forvirret, og signaliserer med et aktivt kroppsspråk til Ethan Iverson – hvilken låt er dette? Det skaper en finurlig og morsom kommunikasjon også mellom Redman og publikum. Et stykke ut i låta sitter Iverson vendt vekk fra Steinway-klaveret og synes ganske så uinteressert i hva som skjer. Men så slenger han ut venstre armen og anslår en enkelt tone. Det er nok! Og setter musikken inn i et annet gir.

Det fortsetter med Lack the Faith but not the Wine, hvor Redman gir oss en solo det virkelig svinger av. Så får vi Dirty Blonde. Nå har ikke Redman bare kastet jakka, nå trekker han skjorta opp av buksene. Så leverer han en solo som går langt ut over platas versjon, før Ethan Iverson videreutvikler det hele.

Vi får en versjon av County Seat som det ikke bare svinger av, det rocker, før settet avsluttes med Beauty has it Hard. Da må jeg løpe for å rekke Fireflates deadline – jeg vet ikke hva de valgte som ekstranummer. Men uansett var jeg ikke bare mett, jeg var fornøyd.

Jeg hadde fått bekreftet min tiltro til Joshua Redmans åpenhet og interesse for å komme ut av den rollen han ble tildelt på 1980-tallet som ung løve, eller young lion som det het i den alt for sterkt USA-orienterte jazzpressa i dette tiåret.

Jeg fikk også høre et Bad Plus som var interessant å lytte til igjen, etter at jeg hadde avskrevet dem for snart ti år siden. Velkommen tilbake!

Besøkt 6 ganger
Previous post

Clap your hands

Next post

Robert Plant ga oss flower power

Johan Hauknes

Johan Hauknes