Robert Plant ga oss flower power

Han tar av med House of Love, og det skulle bli gjennomgangsmelodien. Henda i været, og vift! Love!

Det må være noe med det å være Robert Plant. Det blir litt sånn som med Paul McCartney. Jeg mener; hva gjør man på en scene – etter å ha vært vokalist i Led Zeppelin? Plant velger å begynne med værmeldinga.

– Look! We’ve drilled away the rain, ’cause we have the hammer of the Gods!

Folket var fornøyd fra start til mål, selv om det vil være en overdrivelse å si at stemninga sto i taket – eventuelt i himmelen. Jeg tror de fleste var fornøyd med rett å slett å se Robert Plant, legenden – som fortsatt har stemmen i behold. Han droppa det aller lyseste partiet i Whole Lotta Love – men det kan like gjerne ha med den musikalske settinga å gjøre, som at han har mista en del av registeret.

Ellers ble det lite Zeppelin, av naturlige årsaker. Både Justin Adams og Skin Tyson er flinke gitarister, men å skulle covre Jimmy Page … Problematisk øvelse.

Vi får Rainbow og Embrace Another Fall fra bandets foreløpig siste album, før Plant går over i hyldester til Howlin’ Wolf og B.B. King. The Thrill is Gone – B.B. Kings første crossover-hit – kommer i helt neddempa utgave. Fint. Den tradisjonelle Little Maggie, en slags flørt med bluegrass, serveres med et komp bestående av to banjoer.

Med unntak av Juldeh Camara, som spiller afrikansk fiolin, er The Sensational Space Shifters et streit rockeband. To gitarer, bass, trommer og keyboards. Ikke noe fiksfakseri. De spiller ikke hva vi vanligvis kaller bluesrock, men så godt som alt materialet er likevel grunnfesta i bluesen.

Så alt er bare fryd og gammen med Robert Plants band anno 2015? Nei – til det er låtmaterialet for ujevnt, og stort sett aldri mer enn helt OK. Det blei mer fart både på scenen og i publikum da de dro i gang Zeppelin-klassikeren Black Dog, og via en nedstrippa versjon av Muddy Waters’ Hoochie Coochie Man, gikk de inn for landing med Whole Lotta Love/Who Do You Love, Rock and Roll og Stolen Kiss.

Vel blåst. Men ikke akkurat Led Zeppelin. Love, anyway.