Rett og slett rein og skjær magi i teatret den timen to Steinway D-klaver sto mot hverandre.

Foto: Ruben Olsen Lærk

Det er nå gått over en time etter at Vijay Iyer som årets Artist-in-Residencce (AiR) har gjort sin andre konsert. I Teatret Vårt denne ettermiddagen gjorde han en duo-konsert med Craig Taborn som jeg fortsatt ikke har landet etter.

Foto: Camilla I. Røsbak

Innledningsvis ga daglig leder v/ Midtnorsk jazzsenter, Bjørn Willadsen, et eksellent foredrag av det som noen av oss tør påstå bør være allmenn-kunnskap, men som noen ynder å påstå at hører til det de kaller nerde-riket. Og da snakker vi ikke om et nytt rike i den uendelige historien om «Game of Thrones».

Uansett, oppstilt på scenen står to Steinway D — 2 meter og 74 centimeter lange, opp mot hverandre. Det ene flunkende nytt, det andre ny-renovert. Idet vi ser oppsettet, er det umulig å ikke tenke på duo-samarbeidet mellom Chick Corea og Herbie Hancock og deres konserter på 1990-tallet.

Men her skal det bli noe helt annet. For nå skal Vijay Iyer og Craig Taborn utfordre oss. Og det gjør de så til de grader. Det er en rytmisk og dynamisk leik av hvilke lyder som kan komme ut av to Steinway-flygler.

Foto: Camilla I. Røsbak

Det er dramatisk, det er store fakter, men det er også små fakter, stillfarende. Swingende, støyende, arytmisk, kollisjonært. Det var som det vil bli når Melkeveien og Andromedagalaksen om fire-fem milliarder år barker i hop i en gedigen lysfest. Når nettene her på jorda blir et farge- og lysskue som overgår alt du noensinne vil komme til å se.

Slik opplevde jeg det. Fytti h….!!! står det i mine notater. De to leverer et samspill og et motspill som jeg virkelig håper noen kan skaffe meg et opptak av. Det er så deilig. Det er så godt. Det er så stygt. Akkkurat slik god musikk skal være.

«Spell en ma-zurka, gutta!» som hadelendingen ropte på en frijazzkonsert. Her blir det ikke noen mazurka, men det blir litt av alt annet, i et medrivende fossestryk av musikk. Vi kjemper i strømmen med å holde hodet nok over vannet til at vi får litt luft. Det er vondt å nesten være uten pust, men det er også så vidunderlig deilig!

Jammen sveiper ikke både Grieg og Messiaen innom en tur. For de avslutter med et impresjonistisk strekk som går rett inn i min favorittliste av pianokonserter jeg har hørt.

 

2017-tirs-VijayIyerCraigTaborn-TeateretVart-DSC 7403-Camilla Ivarjord Røsbak
2017-tirs-VijayIyerCraigTaborn-TeateretVart-TOPPBILDE-DSC 7403-Camilla Ivarjord Røsbak
2017-tirs-VijayIyerCraigTaborn-TeateretVart- DSC4082-Camilla Ivarjord Røsbak
2017-tirs-VijayIyerCraigTaborn-TeateretVart- DSC4078-Camilla Ivarjord Røsbak
2017-tir-VijayIver-CraigTaborn-RubenOlsen-DSC02370-20170717
2017-tir-VijayIver-CraigTaborn-RubenOlsen-DSC02385-20170717
2017-tir-VijayIver-CraigTaborn-RubenOlsen-DSC02323-20170717
2017-tir-VijayIver-CraigTaborn-RubenOlsen-DSC02363-TOPPBILDE-20170717
2017-tir-VijayIver-CraigTaborn-RubenOlsen-DSC02334-20170717
2017-tir-VijayIver-CraigTaborn-RubenOlsen-DSC02345-20170717
2017-tir-VijayIver-CraigTaborn-RubenOlsen-DSC02341-20170717
2017-tir-VijayIver-CraigTaborn-RubenOlsen-DSC02299-20170717
Foto: Camilla I. Røsbak

Besøkt 7 ganger
Previous post

Gledens musikk på Glomstua

Next post

Hanna Paulsberg Concept

Johan Hauknes

Johan Hauknes