Pat Metheny & TJO – uforløst

Et smått kunstig, oppkonstruert samarbeidsprosjekt? Jeg er redd dette er mitt hovedinntrykk.

Trondheim Jazzorkester – blant venner bare TJO – har blitt et merkenavn, etter hvert kjent over den ganske klode. De har som regel stor suksess, og suksessoppskriften består i at bandets ledere til enhver tid velger musikere de mener er skreddersydd for akkurat dette oppdraget.

For en gangs skyld – i kveld fungerte det langt fra optimalt.

Det starta så fint, med Magnus Broo i front av en slags fanfare. Broo er høyde- og krafttrompeter. Ikke Arve Henriksen eller Miles Davis. Tenk Lew Soloff, han som ble kjent via Blood Sweat & Tears. Eventuelt Thomasz Stanko.

Deretter gikk konserten smått i frø. Helt bevisst kakafoni, for all del. Men i mine ører ble det for mye “luftvernsirener” i blåserrekka. Jeg er ikke motstander av dissonans i musikken, tvert i mot – jeg elsker motstand. Men dette ble for mye intetsigende arrangement i retning samtidsmusikk. (Et underlig uttrykk, for øvrig – er ikke all musikk som spilles i vår tid samtidsmusikk? Men jeg regner med at dere skjønner hva jeg mener.)

Når scenen er fylt av 11 musikere er det noe som blir feil når de beste partiene framføres i trio- eller kvartettformat. Da låt det tidvis storveis – gitar, bass, trommer, fiolin. Men de store arrangementene låter fiffig, for fiffighetens skyld. Best i Bjørnsonhuset – trommeslager Hans Hulbækmo.

I korte passasjer nærma de seg kvaliteten Charlie Mingus serverte med sin berømte Town Hall Concert. Disse øyeblikkene inntraff bare så alt for sjelden. Ett av dem kom med Kirsti Huke som vokalist til et enkelt gitar-, fiolin- og bassakkompagnement.

Det hele kom til sin avslutning med rein kakafoni; da alle spilte fritt, nøyaktig hva som falt dem inn. Omtrent sånn som London-symfonikerne gjorde mot slutten av “Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band”. Bare så synd ikke en låt av “A Day In The Life”s kvalitet lå i forkant.

Så veit vi det – at storheter som Eirik Hegdal, Ole Morten Vågan og Pat Metheny – også de kan komme til å trå feil. Men vit dette: Av all journalistikk, er musikkanmelderiet den uten tvil mest subjektive sjanger. Fredag kveld i Bjørnsonhuset ble det servert musikk som ikke rørte meg. Dessverre. Andre vil helt sikkert oppfatte konserten annerledes.