Donny McCaslin – mye mer enn David Bowie

– A transformative experience, sier Donny McCaslin. En skjellsettende opplevelse, er muligens en brukbar oversettelse. Han snakker om samarbeidet med David Bowie.

Vi kommer til saken, men Donny McCaslin er så mye mer enn et kortvarig samarbeid med David Bowie. Et samarbeid som ble initiert av årets husartist Maria Schneider, som på grunn av hardt arbeidspress måtte si nei til Bowie – og således geleida ham til McCaslin og hans kvartett. Det er jo også noe å ha på CV-en sin: “Jeg måtte dessverre takke nei til forespørselen fra David Bowie.”

Som sagt, mer om dette seinere.

Vi begynner med Hudson, et band der McCaslin er lommekjent. Han har spilt mye med både John Medeski og Scott Colley. Men han snakker på inn- og utpust om de to andre i bandet.

– Det er en nytelse å høre Jack DeJohnette bak trommesettet. Måten han tar sjanser på, hele tida. Og John Scofield – hva skal jeg si? He’s in the moment.

Vi snakker om hvordan Scofield spiller fills, som en rockegitarist, mens Medeski spiller solo. Men så vil jeg vite om han husker noe av sitt eget liv før han ble musiker?

– Ja, jeg har noen minner – jeg vokste opp på landet, dreiv med all slags sport og fisking. Men jeg begynte jo på sett og vis som heltidsmusiker fra jeg var 12.

– Men yrkesvalget var det aldri noen tvil rundt. Du måtte bli musiker?

– Oh yeah.

Han har operert nær sagt innafor enhver tenkbar musikalsk stilart, om vi snakker instrumentalmusikk. Har han noen favoritt-sjanger? McCaslin tenker seg godt om.

– Jeg blir nødt til å svare det jeg steller med akkurat nå.

– Og det er?

– Hybrid. Rock. Improvisasjon. For tida er jeg veldig opptatt av songwriting.

– I betydninga sanger, med vokal og tekst?

– Nettopp.

– Og det er dette vi får eksempler på i kveld?

– Nettopp.

Vi snakker om en av hans store favoritter, John Coltrane. Vis meg en jazzsaksofonist som ikke har Coltrane som ledestjerne … Nylig kom ei helt ny plate signert John Coltrane på markedet, “Both Directions at Once – The Lost Album”. Men ligger det ikke noe problematisk i dette – at musikk opphavsmannen ikke har villet gi ut, blir publisert post mortem?

– Godt spørsmål, dette har jeg faktisk aldri tenkt skikkelig over.

– Om du tenker på ditt eget musikalske virke; ville du satt pris på om noe du sjøl ikke syns var godt nok for utgivelse, ble publisert etter din død?

– No, I think I wouldn’t prefer that.

Vi snakker om Maria Schneider, og er skjønt enige om at hun er an amazing woman. Men er hun, som arrangør, i rak linje fra Gil Evans?

– Jeg vil si Bob Brookmeyer og Gil Evans. Men jeg hører influensene fra disse herrene først og fremst i Marias tidlige virke. Etter hvert har hun fått sin egen stemme, så til de grader. Nå hører jeg mer og mer americana; Maria er jo fra prærien. Hun er så bestemt som orkesterleder – direction! I hennes orkester spiller jeg fjerdestemmen i saksofonrekka. Og her tillates ikke noe tull!

Men da er vi framme ved David Bowie. Jeg beklager meg litt i utgangspunktet; tenker at mannen er veldig fed up med å prate om dette. Så er ikke tilfelle.

– Det var en skjellsettende opplevelse. Jeg kunne ikke bedt om et mer kreativt miljø. Han sendte meg musikken, delvis som skisser. Etter hvert som arbeidet var i progresjon, sa han: “Ta sjanser!”

– Om du skulle oppsummere samarbeidet i noen korte ord?

– Freedom and trust. Det var fantastisk å se hvor lykkelig Bowie var over hva vi fikk til. Han var så til stede, hele tida. Og når han kom inn i studio, fylte han rommet. Men ikke i arroganse. La meg si det sånn: Focused and relaxed. Han kunne gjøre to, tre, fire, fem, seks vokaltracks – uten pause.

– And for you – a life time experience?

– Oh yeah. A transformative experience.

Vi blir sittende å snakke om hva David Bowie fikk til, som stilskaper.

– Tenk deg hva han fikk til med “Heroes”!?

– Wow!

– Og man trenger ikke alltid 13 maj7-akkorder?!

– You’re absolutely right!