Rocken, en fjern slektning av jazzen, fylte Alexandraparken i går kveld, da Revolt rykket opp fra dagprogrammet ifjor. Og leverte det de skulle.

Foto: Kjetil Valstadsve

Nasty Boi PJ. Foto: Kjetil Valstadsve

Revolt gjør den rett-frem rockegreia, og de gjør den som den skal gjøres. De drar på et rikholdig bibliotek av historiske grep, fakter og klisjeer som er nøye utarbeidet og som er blitt klisjeer nettopp fordi de fungerer så bra. De fremstår som kule, men ærlige. Det er rockeposering i bøtter og spann, men det kommer fra riktig sted.

– Denne sangen er fra 20 år før jeg er født, det er helt utrolig å tenke på, introduserer Kay Genocide neste låt. Ah, noe 70-talls altså, tenker jeg, før han setter i gang med Phil Collins og “In the air tonight”. Det er lov å føle seg litt gammel med Revolt på scenen. 

Publikum er også med, men bruker litt tid på å finne rocke-foten. Det var nesten som om de ventet på noe … annet. Men vi fant aldri ut hva det skulle være.

De spilte i Parken på dagtid ifjor, og vi ble umiddelbart store fans. Og de gjør seg fortjent til opprykket. Til slutt takket de for å ha blitt kalt tilbake til jazzen, og leverte søknad om hat-trick. Ser vi dem på Museet-programmet neste år, så skal i alle fall ikke vi rynke på nesen. 

 

Foto: Kjetil Valstadsve

Parken calling. Foto: Kjetil Valstadsve

Previous post

30-tallets nostalgi i ny drakt

Next post

Summer Night Walks i Domkirken

Kjetil Valstadsve

Kjetil Valstadsve