Siril – med verden for sine føtter

Don’t believe the hype? Noen ganger skal du faktisk lytte. Det er mulig nasjonen ikke kan leve av Siril Malmedal Hauge etter olja. Men det er ikke så langt unna.

Hun kommer fra Sula, og jeg som kommer fra Vålerenga var i går uforskamma nok til å spørre mine kolleger «hvor faen er Sula»? En bitteliten research gir svar Sunnmøre. Nils Petter Molvær kommer derfra, har jeg etter hvert blitt fortalt. Og Brazz Brothers.

Det er noe med genene? Mulig det, sier mine kolleger. Men først og fremst: Det serveres sveler på alle øvelsene i det lokale korpset!

Man skal som sagt være på vakt når skribenter bruker uttrykk som «stemmen for framtida». Anmelder-klisjé. Når sant skal sies, er jo Siril en av en million stemmer for framtida – om vi ser litt stort på det. Det er gledelig mange kvinnelige artister som nå til dags representerer framtida.

Men Siril er virkelig noe helt for seg sjøl. En sjelden stemme — og da mener jeg ikke bare stemme som i betydning flink vokalist. Det er noe med helheten. Siril som vokalist, som instrumentalist og kanskje først og fremst som komponist. Og kanskje aller fremst – som formidler.

Som opphavskvinne peker hun nese til alle som fortsatt måtte være sjanger-interessert. Jazz? Pop? Mitt tips er at Siril vil være hoderystende uinteressert. Uten å ha snakka med henne, tar jeg forresten vekk dette med «mitt tips». Jeg veit at hun er dødsens uinteressert.

Hun skriver bare så fine låter! Som alle som en er umulig å putte i en slags bås. Vi er milevis unna Bob Dylan og Ulf Lundell (Dylan har forresten skrevet noen særdeles kompliserte låter). Men vi er heller ikke i selskap med flinkis-favoritter som Steely Dan. Joni Mitchell? Nja, til dels. Men noen ganger i pop-landskapet til Edie Brickell.

Uforutsigbarhet, tror jeg kan være et brukbart stikkord. I Sirils låter er det ikke sånn at C-dur følges av A-moll, F- og G-dur. Genialiteten ligger med andre ord i at det, tross den originale oppbygginga, låter som ørevoks. Ikke rett inn og rett ut igjen, snarere tvert i mot. En smak av honning.

Typisk nok: Hun evner å gjøre en mystisk variant av 12/8-takt til utprega pop!

Hun holder seg med et suverent band — piano/orgel, gitar, saksofon, bass, trommer, fiolin, bratsj, cello.

Musikerne er ekstremt dyktige på hvert sitt felt. Men de er veldig heldige som får lov til å spille i det  bandet Siril Malmedal Hauge har valgt å sette sammen.

For her er det ingen tvil om hvem som er sjef.

Så har jeg kanskje glemt å si at hun som bandleder gjør absolutt alt riktig — også alt som har med sceneopptreden å gjøre. Hun sier ikke stort, men det hun sier fra scenekanten er — vel, helt riktig. Så har jeg sagt det, også.

Siril Malmedal Hauge har det, som det vel heter. To be continued.

[gs-fb-comments]