Supersonisk Amgala Temple

Noen ganger må det være lov å bruke store ord: Dette befinner seg i kategorien utenomjordisk bra!

De debuterte alle tre, for ganske mange år siden. Men det var først med albumet Invisible Airships de debuterte sammen. I form av det som litt folkelig kalles “supergruppe”. Eric Clapton og Cream/Blind Faith, liksom. Supergruppa Amgala Temple fant sammen så seint som i 2018.

Lars Horntveth (bass, keyboards), Amund Maarud (gitar) og Gard Nilssen (trommer) trenger strengt tatt ikke å forholde seg til mer enn én akkord. Noen vil mene de ikke trenger det en gang. De spiller enda lengre introer enn Madrugada.

Hva slags musikk de spiller? Vanskelig å si, egentlig. Men det er definitivt rock, like mye som det definitivt er jazz. Svevende, tung progrock. Amgala Temple ville neppe vært mulig uten forgrunnsfigurer som Rick Wakeman, Joe Zawinul og Jimi Hendrix.

Ofte er det Amund Maarud som holder groovet i gang, mens Lars Horntveth “speller som faen!” – som Arild Andersen en gang formulerte det, da han skulle beskrive musikaliteten på studentenes jazzklubb i Oslo seint på ’60-tallet.

Den som egentlig holder det hele i gang, er selvfølgelig Gard Nilssen. Men i dette bandet er han ikke hovedfigur. Amgala Temple har tre hovedfigurer.

Månelanding har blitt et gjengs uttrykk for noe sensasjonelt fornyende, noe revolusjonerende. Amgala Temple står på skuldrene til giganter, men er likevel noe revolusjonerende nytt.

Sånn sett var det helt korrekt at de spilte på et tidspunkt nøyaktig 50 år etter at mannskapet i Apollo 11 landa på månens overflate. Midt mellom “The Eagle has landed” og “A small step for (a) man, a giant leap for mankind.”

Moldejazz 2019 kunne umulig ha ønska seg en bedre avslutning på festivalen.