Kling Klang: Kollektiv friimpro for barn?

Den første av to barnekonserter med Frøy Aagre, døpt “Kling Klang” i beste onomatopoetisk og barnespråklig ånd, gikk av stabelen som Rabbajazz’ – Moldejazz’ egen barnejazzfestival –  første konsert av året. Stikkord: tenorsax og vestafrikanske vindpust. 

Konserten ble av konferansieren presentert som en ”skattejakt etter toner”, noe scenografien lot til å kommentere. Under et knippe fargesterke tekstiler lå forskjellige “skatter” som barna ble introdusert for.

Som for å gi et slør av mystikk, ble de forskjellige instrumentene presentert, en etter en, etter å ha blafret med kledet opp og ned noen ganger. Ikke ulikt en tryllekunstners færen. Først kom tenoren, deretter en boks full av xylofonblokker i forskjellige størrelser, så et en håndfull kalimbaer (afrikansk instrument, tommelpiano) og til slutt mange rader med triangler. Intet mindre en sju av dem.

På godt og vondt fikk barna – som stort sett var i alderen 1-3 år – fritt utforske instrumentene på egne premisser. Aagres non-intervenerende stil skiller seg fra barnekonserter som i stor grad benytter strukturelle virkemidler for å holde på barnas konsentrasjon, noe som ga seg utslag i at de gjerne skiftet fokus proporsjonalt med konsertens tidslinje. Likevel var det fascinerende å observe hvilke valg barna gjorde med minimal veiledning.

Rommet ble tidvis fylt med et vell av myke pentatoner i surround, og dramaturgien panorerte dem. Det var enkelt, effektivt og ukomplekst. Lyd bare som den er, uten masse kompositorisk. Andre ganger fikk jeg assosiasjoner til indonesisk gamelanmusikk.

Helt mot slutten fikk barna velge fritt hvilke instrumenter de skulle bruke, og hva de skulle spille. Det hele resulterte i et litt kaotisk, om lavmælt, triangel-dingel-dangel-skrangel, xylokakfoni og kalimbastisk sammensurium, ledet an av Frøy Aagre som spilte en enkel melodi på tenoren. Barna slo villig løs. De fikk også forsyne seg grådig av et nett med rytmeegg. Her ledet Aagre an med en åttendelsrytme som hun etterhvert spilte over en durstemt melodi.

Den halvtimes lange forestillingen (rundt regnet) var vel strengt tatt mer en workshop enn en konsert å regne. I hvert fall i krysningspunktet! For noen kunne det kanskje se ut som ei dame med sax, som øvde lavt for seg selv, og en masse unger amok med perk, men jeg så utforskende og søkende barn i lek med lyd og rom, med Frøy Aagre som anker. Tilstede, men ikke overskyggende, som også har sine kvaliteter.

På onsdag blir det et stemningsskifte i Magic Mirrors, når vi får Lillebror og Prøysen på besøk kl. 1230. Vel møtt!