The best festival ever?!

Det er en sann glede å kunne konstatere: Alt ser ut til å lykkes for denne festivalledelsen.

I etterkant av festivalåpninga skreiv jeg under tittelen “The best opening ever”! Derfra og ut har det bare gått bedre og bedre. Sjøl har jeg bivånt en rekke konserter jeg uten videre kunne kasta en sekser på terningen etter – Maria Schneider med Ensemble Denada, Hudson, Cross Currents Trio, Jan Erik Vold & Arild Andersen, Mathias Eick Quintet.

Hvis du blar deg gjennom hele årets Fireflate vil du finne mange flere konserter av denne karakter. Legg til at festivalen ser ut til å gå med overskudd, og det meste er sagt – mens vi krysser fingrene for at den blåblå-bittelitt-grønne-regjeringa ikke finner på noe tull når det gjelder framtidige bevilgninger.

Så har vi alle i tillegg hatt privilegiet å bo i samme by som Maria Schneider ei hel uke! For ei dame! Hun er suveren der hun står foran sine orkestre og peker, og like suveren som politiker. Hun har for alvor bragt strømmetjenestenes økonomi inn i nyhetsbildet. Jeg er klar over at Gramo, Gramart og Tono har dette på dagsorden, men det skulle altså en amerikaner til for å sette denne debatten der den hører hjemme – på spissen.

Før vi sier takk og farvel for i år, skal det medgis at det er med et visst vemod vi står her en søndag formiddag og skriver. Vi veit alle hva denne datoen betyr: 22. juli.

I 2011 falt 22. juli samtidig med femte dag av festivalen. Redaksjonen i Fireflate befant seg på Reknes, og skjønte lite eller intet da meldingene om et bombeangrep mot regjeringsbygget tikka inn. Da noen begynte å snakke om skyting på Utøya, skjønte vi enda mindre. Var dette Norge?

De fleste av oss tenkte vel i retning jihadistisk terrorisme. Men takk Gud sier jeg, som ikke er religiøs, eventuelt Allah (som vel er det samme) – for at terroristen ikke var muslim med langt skjegg. Da skulle vi sett på tilstander her i landet, selv om det som foregår i kommentarfeltene i dag er ille nok.

Men dette er viktig å huske: Anders Behring Breiviks terror var ikke et angrep på “oss alle”. Det var et angrep på demokratiet, på det store “vi”. Men først og fremst på sosialdemokratiet og dets ungdom. Langt ut på høyresida liker ikke folk å høre det, men 22. juli var altså terror utført av en høyreekstremist. Alle terrorhandlinger som er begått i Norge siden andre verdenskrig er utført av høyreekstremister.

Vi har ikke lov til å glemme de 77 som ble drept. Heller ikke de drøyt 200 som mer eller mindre har blitt kvesta for livet. Heller ikke de tusenvis av etterlatte. Dette bør vi tenke på, hver dag – ikke bare den ene gangen i året da terroren markeres nasjonalt.

Vi må rett og slett være på vakt.

Aldri mer 22. juli.